Kate Arrington snakker om å lage skrekkfilmer med ektemannen Michael Shannon
Skrekk er en sjanger som ofte blir undervurdert. Det krever en spesiell type person å ikke bare nyte å se skrekkfilmer, men også å ha mage til å lage dem. Kate Arrington er den ene halvdelen av duoen bak den kommende skrekkfilmen Wounds, som kommer på kino 18. oktober. Hun satte seg ned med mannen sin og medforfatter/regissør Michael Shannon for å diskutere hvordan det er å lage skrekkfilmer sammen.
Vi snakket med Kate Arrington om hennes nye skrekkfilm Night's End on Shudder, og hvordan det er å jobbe med ektemannen Michael Shannon
RystelseKate Arrington er en skuespiller kjent for en lang rekke roller på tvers av film, TV og teater. Hun spiller for tiden i skrekkfilm Night's End, som er tilgjengelig på strømmetjeneste Ryser, og opptrer overfor ektemannen hennes Michael Shannon . Arrington har også dukket opp i Martin Scorsese 's The Irishman, and the TV-serier Mare of Easttown, sammen med mange andre uavhengige filmer.
Night's End er en moderne hjemsøkt hushistorie, som forteller historien om en mann som er berørt av psykiske problemer og skremmende visjoner om spøkelser og demoner, som til slutt søker en eksorcisme. Filmen er regissert av Jennifer Reeder, og har Geno Walker, Kate Arrington, Michael Shannon og Theo Germaine i hovedrollene.
Vi snakket nylig med Kate Arrington om hennes rolle i filmen, hennes tanker om skrekksjangeren generelt, og hvordan det er å jobbe med mannen hennes, Michael Shannon. Vi berører også hennes opplevelse av Mare of Easttown, The Irishman, og en liten titt på hva fremtiden har for Kate Arrington og Michael Shannons neste samarbeid.
MAir Film's: Hei Kate, takk for at du tok deg tid til å chatte i dag, setter stor pris på det. Så, i Night's End, skildrer historien et ganske sunt forhold mellom karakteren din og eksmannen hennes, som jeg føler er ganske sjelden å se på film. Hva tror du den dynamikken tilfører historien?
Kate Arrington: Vel, det er en så interessant historie. Jeg mener, åpenbart er det en skrekkfilm, men den skildrer virkelig en mann i krise, og som sliter med psykiske lidelser. Jeg tror det er en av tingene jeg virkelig elsker med filmen, at han har denne ekspartneren som lengter etter hans velvære, sikkerhet og lykke.
Det er sjelden at det er avbildet, men det er ikke sjeldent i det virkelige liv, tror jeg ikke. Jeg så det absolutt i foreldrenes ekteskap. Jeg tror det er et annet kapittel i disse separasjonene der, spesielt hvis du er en god forelder, vil du at barna dine skal ha to sunne, fungerende foreldre. Sånt er en gave.
Melde deg på MELD DEG PÅ FOR Å SHUDDER Rystelse Melde deg på
Når vi snakker om forhold, så jobber du åpenbart med Michael Shannon, din ektemann i dette prosjektet. Hvordan var det?
Å, det var morsomt. Vi har jobbet mye sammen det siste året. Vi nyter det, vi liker å få den tiden sammen, i tillegg til all den tiden vi har som hjem og familie.
Denne var morsom, fordi det er et slikt Chicago-prosjekt. Omkledningsrommet vårt var bare ovenpå, med kvinnene som bor i leiligheten, og vi så på såpeoperaer, hang sammen og så på sønnens brytebilder. Det er åpenbart ikke normen for Mike, men han er alltid villig til å hoppe inn for sine gamle venner. Det var morsomt og dumt, og bare flott.
Jeg er også nysgjerrig på hvordan dette samarbeidet ble til – ble du castet først, og så ble Michael med, eller omvendt?
Det var faktisk et samarbeid mellom to personer, en av dem er Mike veldig nært med, og har vært i mange år, Brett Neveu. De har vært i et teaterselskap i Chicago som heter Red Orchid i lang tid. Mike har vært med i det i sitt voksne liv, og Brett har vært en del av det så lenge jeg har kjent Mike i 15 år.
Jennifer og jeg har et separat forhold. Vi jobbet sammen på Knives and Skin, og ble litt forelsket i hverandre og har vært veldig nære siden. Så det var denne interessante tingen der to personer som vi har separate forhold til, bestemte seg for å samarbeide.
Jeg bestemte meg for å gjøre det først, men så snart jeg gjorde det, tror jeg de begynte å tenke på å få Mike inn som mannen min.
Se, du banet vei for Michaels rolle da. Så hva med denne rollen, hvor mye forskning og planlegging gikk du inn på rundt elementet spøkelsesjakt og hjemsøkte hus?
Jeg måtte late som om denne filmen ikke handlet om det den handler om. Jeg kan ikke takle noe av det. Jeg har aldri fullført en skrekkfilm i mitt liv, inkludert denne, for å fortelle deg sannheten. Jeg kom til slutten og jeg var som 'Jeg kan ikke gjøre det'.
Skummelt! De beste spøkelsesfilmer
Men jeg liker den delen av karakteren min der hun er sånn «Jeg elsker skumle ting!» Den er så helt annerledes enn meg. Så nei, jeg gjorde null research, det kan jeg bokstavelig talt ikke. Jeg har aldri, aldri klart å se noe skummelt. Mike er ganske den samme, han kan faktisk være enda verre enn meg!
Åh, virkelig! Fordi Michael har vært med i ganske mange mørke filmer?
Mørkt, ja. Men monstre, (ler) nei!
Greit nok. Med skrekk-temaet har kvinner i skrekk alltid vært en ting, men spesielt kvinnelige filmskapere som er involvert i skrekk er virkelig på vei opp akkurat nå. Hvor viktig tror du det er å ha det perspektivet på sjangeren?
Det jeg liker med et kvinneperspektiv i skrekksjangeren er – faktisk er jeg sikker på at mange menn har gjort dette veldig vellykket også – men det jeg elsker med denne filmen er hvordan skrekk er knyttet til konflikten i hverdagen, av virkelighet. Slik at gruen faktisk bare blir en forlengelse av et veldig ekte sted vi alle kan forholde oss til.
Det er det jeg liker best med skrekk!
Absolutt. Og det er derfor jeg håper å en dag fullføre en skrekkfilm!
En dag! Og Jennifer, regissøren, tydeligvis har dere jobbet sammen tidligere. Hvordan er det arbeidsforholdet? Hvorfor fortsetter dere å jobbe sammen?
Å jeg bare elsker henne! Hun er rett og slett et så dårlig menneske. Hun er så smart, flott å jobbe med. Hun er en mamma på alle måter mødre er fantastiske. Hun er bevisst på alt, hun bryr seg om alle, hun er utrolig bevisst og dyktig. Multitasking på alle nivåer. Hun er bare fantastisk. Jeg elsker følsomheten hennes – hun drar til så utrolig mørke steder, så lett, noe jeg respekterer.
Hun er et navn å se etter i skrekkverdenen da, helt klart! Når du beveget deg bort fra skrekk et øyeblikk, var du involvert i dramaserie Mare of Easttown også, ikke sant?
En liten bit. Jeg skjøt mye mer faktisk. Det var et interessant prosjekt. De byttet direktør, og rett etter det måtte de legge ned for Covid. Jeg dro faktisk til Australia for Covid og kunne ikke komme tilbake. Jeg tror vi hadde filmet ti episoder, men det endte opp med å bli seks, så mange av historiene til byfolk gikk tapt, dessverre, inkludert min.
Det er så synd! Jeg tror planen i utgangspunktet var å beholde den som en begrenset serie, men det har vært murring fra en sesong 2. Kan du se at det skjer?
Jeg har ingen innsideinformasjon, men jeg tror absolutt det kan det! Det ser ut til å ha snakket til folk når det gjelder miljøet og livene det fanget. Det er annerledes enn det vi vanligvis ser på TV. Du vet, det går rart i småbyer som det, så jeg er sikker på at det er mange historier å fortelle. Og det kvinnelige detektivelementet også, jeg elsker det.
Så hvis det var en sesong 2 ville du vært åpen for en retur?
Helt klart! Jeg elsket å jobbe med det! Jeg ble merkelig også forelsket i Pennsylvania, du vet Philadelphia. De som jobbet med det også, rollebesetningen og mannskapet, var fantastiske. Så ja, definitivt!
Hvordan var overgangen fra å skyte en dramaserie, til å skyte et skrekkprosjekt?
Det viktigste som var rart, med Night's End, var at du egentlig ikke opptrer med noen. Du jobber med kameraet mer enn noe annet. Vi holdt fast og støttet hverandre, men på en måte gjorde det det vanskeligere. Instinktet for å spille med scenepartneren din er så inngrodd som skuespiller, men det må ha vært så mye opptak de ikke kunne bruke.
Hvis Geno [Walker] var i rommet, ville jeg snakke med ham, men på grunn av historien kunne jeg det ikke, fordi han egentlig ikke var der. Når du gjør en hvilken som helst sjanger, må du til en viss grad nærme deg den på samme måte, men det er en liten forskjell mellom en dramafilm og a komedie film for eksempel. Det er en enorm forskjell i måten det manifesterer seg på til slutt, men når det gjelder å nærme seg det, må du som karakter bare finne noe som er ekte.
Jeg ønsket å komme inn på et annet prosjekt som du var involvert i, om enn i begrenset omfang – Iren. Hvordan var den opplevelsen?
Jeg kan virkelig ikke snakke med det, jeg var egentlig ikke i det nok. Jeg mener det var en morsom dag på settet, og jobbet med noen virkelig fantastiske, ikoniske, talentfulle mennesker. Men nei, jeg hadde egentlig ikke så mye med det å gjøre.
Det var synd. Men fortsatt som du sier, å være på settet med de menneskene i det minste, må ha vært utrolig.
Å absolutt. Det var en av de tingene som 'selvfølgelig skal jeg gjøre det!'
Helt sikkert. Hvis Scorsese ringer, dukker du opp!
Ja! Jeg tror planen var å få litt flere av døtrene faktisk, men det gikk ikke slik.
Jeg ville også diskutere et annet prosjekt du har på gang – Forlatt. Nok et skrekkprosjekt, hva skjer der?
Ja! Jeg hadde aldri gjort en skrekk før, og så gjorde jeg to på rad!
Du begynner vel å nyte skrekkfilmer nå da?
Så lenge jeg ikke trenger å se den (ler). Nei, det er bare mye skrekk som lages nå, og jeg tror at noe med Covid virkelig utløste den kreative saften for filmskapere i sjangeren også. Så det er liksom tidsånden for hvor vi er, mer enn meg som nødvendigvis oppsøker det.
Og du er i den filmen med Michael igjen, ikke sant? Så du kommer til å lage filmen og så aldri se den, antar jeg?
Ja nøyaktig! Et annet lite prosjekt, med gamle venner, og du vet den andre tingen med skrekksjangeren er at den kan være på en måte innesluttet, små historier, og har en tendens til å være enkeltsted, så det var et godt Covid-valg i så måte.
Jeg hadde egentlig tenkt å spørre deg hva din favorittskrekkfilm er, men jeg vet at det ikke er mulig, så hvilken skrekkfilm har du kommet lengst inn i før du slo av?
Vel, faren min var en Alfred Hitchcock-fanatiker. Han lærte det faktisk, dro på konferanser og holdt artikler om Hitchcock. Så jeg så faktisk alle Hitchcock-filmer før jeg var ni år gammel, og jeg tror de teller som skrekk, noen av dem?
Å definitivt. Psykopat! Og The Birds er skremmende.
Ja, jeg har sett alle disse, så mange ganger.
Så enhver skrekkfilm etter 1960, er et nei?
Vel faktisk var det denne TV-skrekkfilmen jeg så da jeg var ni år gammel også. Jeg tror dette er den som startet det hele faktisk. Det var en nyinnspilling av The Bad Seed.
Jeg tror originalen skal være en klassiker, men den jeg så på var en kjip TV-remake. Den handler om et barn som bokstavelig talt er en psykopat, og det er skremmende, og det holdt meg oppe i flere måneder. Det var den. Jeg tenker fortsatt på det, og har ikke sett en skrekkfilm siden.
Jeg vil prøve å sjekke det ut på din anbefaling.
Å ikke se nyinnspillingen (ler), men jeg vedder på at originalen er bra!
Originalt er det. Tusen takk for at du tok deg tid i dag.
Melde deg på MELD DEG PÅ FOR Å SHUDDER Rystelse Melde deg på Night's End strømmes nå på Shudder.
Del Med Vennene Dine
Om Oss
Forfatter: Paola Palmer
Dette Nettstedet Er En Online Ressurs For Alt Relatert Til Kino. Han Gir Omfattende Relevant Informasjon Om Filmer, Anmeldelser Av Kritikere, Biografier Om Skuespillere Og Regissører, Eksklusive Nyheter Og Intervjuer Fra Underholdningsindustrien, Samt En Rekke Multimediainnhold. Vi Er Stolte Av At Vi Dekker Detaljert Alle Aspekter Av Kino - Fra Utbredte Blockbusters Til Uavhengige Produksjoner - For Å Gi Brukerne Våre En Omfattende Gjennomgang Av Kinoen Rundt Om I Verden. Våre Anmeldelser Er Skrevet Av Erfarne Filmgjengere Som Er Entusiastiske Filmer Og Inneholder Innsiktsfull Kritikk, Samt Anbefalinger For Publikum.